Fra hvilket tidspunkt leser vi «Šemàŋ» [=Hør [Jisra’él]] om kvelden?
«Fra den timen at kohanímene kommer inn [= hjem] for å spise av terumáen [= kohén-skatten] sin fram til slutten av den første [natte]vakta.» Dette er ordene til rebbí Eliŋèzer. Men de lærde sier: «Til midnatt.»
Rabbán Gamli’él sier: «Fram til dagen gryr.»
Det blir sagt at sønnene hans kom fra et gilde, [og] de sa til ham: «Vi har ikke lest ‘Šemàŋ’!» Han sa til dem: «Om dagen ikke har grydd [ennå], er dere pliktige til å lese.»
Og dette gjelder ikke bare i dette fallet, men i hvert eneste fall der de lærde sier «til midnatt» er dette fremdeles et bud fram til dagen gryr — [f.eks.] er brenning av fett og lemmer [av brennoffer] en miṣvá til dagen gryr; og alle offer som må spises samme dag er det en miṣvá å spise fram til dagen gryr.
I så fall, hvorfor sier de lærde «[bare] til midnatt»? For å holde mennesket fra ŋabērá [= overtredelser].
Fra hvilket tidspunkt leser vi Šemàŋ om morgenen? Fra vi kan skille mellom tekhélet [= blått] og hvitt. Rebbí Eliŋèzer sier «mellom tekhélet og grønt — og fram til soloppgang.» Rebbí Jehošúaŋ sier: «Fram til tredje timen, for slik er kongenes vei —, å stå opp ved den tredje timen.» Den som leser fra da og utover har ikke tapt — [for det er] som et menneske som leser i Toráen.
Bét Šammàj sier: «Om kvelden skal alle mennesker legge seg ned og lese [Šemàŋ], og om morgenen skal de stå opp, som det er sagt: ‘når du legger deg og når du står opp’. (Debarím (5. mosebok) 6:7)» Men Bét Hillél sier: «Hvert menneske leser etter sin vei, som det er sagt: ‘og når du går på veien’. (Debarím (5. mosebok) 6:7)» I så fall, hvorfor er det sagt ‘når du legger deg og når du står opp’? I timen at menneskebarna legger seg og i timen at menneskebarna står opp!
Rebbí Tarfón sa: «Jeg kom tilbake etter veien, og jeg la meg ned for å lese etter synet til Bét Šammàj, og jeg fant at jeg var i fare for landeveisrøvere.» De sa til ham: «Du hadde fortent å bli drept, for du brøt ordene til Bét Hillél!»
Om morgenen sier en to signinger før [Šemàŋ] og én etter; og om kvelden sier en to signinger før og to etter. Én er lang og én er kort. På et sted der de sa at [signingen] skulle være lang, er det ikke lov å gjøre den kort; [sa de at den skulle være] kort, er det ikke lov å gjøre den lang; [sa de at den skulle] ha sluttformelen, er det ikke lov å ikke si sluttformelen; [sa de at den] ikke [skulle ha] sluttformelen, er det ikke lov å si sluttformelen.
Vi må minnes utgangen fra Egypt om kveldene. Rebbí Elŋazár ben ŋAzarjá sa: «Se, jeg er som jeg var 70 år gammel, men ikke skjønte jeg hvorfor det står at utgangen av Egypt skal minnes om kveldene før derašáen til Ben Zomá — som det er sagt: ‘Så du kan minnes dagen du kom ut ut av Egypts land hele dagene av livet ditt.’ (Debarím (5. mosebok) 16:3)» [Ben Zomá sa:] ‘Dagene av livet ditt betyr dagene; hele dagene av livet ditt, nettene [også].’» Men dei vise sa: «‘Dagene av livet ditt tyder denne verda; alle dagene av livet ditt viser til Mašíaḥs dager.»
Om en leste i Toráen og tiden for lesingen [av Šemàŋ] kom: Om hjertet til den [som leste] var samlet [om lesingen av Šemàŋ], er denne fritatt, (og om ikke, er denne ikke fritatt).
«Ved [skillene mellom] avsnittene hilser en av respekt og svarer, og midt i avsnittene hilser en av frykt og svarer,» er ordene til rebbí Meír. Rebbí Jehudá sier: «Midt i avsnittene hilser en av frykt, men svarer av respekt [også]; [og] ved [skillene mellom] avsnittene hilser en av respekt og svarer på hilsener fra hvert et menneske.»
Disse er [skillene] mellom avsnittene:
Rebbí Jehudá sier: «Mellom «Vajjómer» og «Emèt vejaṣṣíb avbryter en ikke.»
Sa rebbí Jehošúaŋ ben Karḥá: «Hvorfor kommer ‘Šemàŋ’ før ‘Vehajá im šamóaŋ’? Slik at en tar på seg Himmelens Rikes åk først og etter dette tar en på seg åket av miṣvót. Og hvorfor ‘Vehajá im šamóaŋ’ før ‘Vajjómer’? For ‘Vehajá im šamóaŋ’ er minhág [= bindende religiøs skikk] for dagen og natta, og ‘Vajjómer’ er ikke minhág annet enn for dagen (alene).»
Den som leser «Šemàŋ» og ikke hører [sine egne ord] i ørene sine har gjort plikten sin; [men] rebbí José sier: «Denne har ikke gjort plikten sin.»
Den som leste og ikke leste tydelig etter alle bokstavene: rebbí José sier: «Denne har gjort plikten sin;» rebbí Jehudá sier: «Denne har ikke gjort plikten sin.»
Den som leser baklengs har ikke gjort plikten sin. Leste en og gjorde en feil, går en tilbake til det stedet [i teksten] der en gjorde feilen [og leser derifra igjen].
Håndverkere kan lese [Šemàŋ] fra trekronen eller fra øverst på stillaset, noe de ikke kan gjøre med ŋamidáen.
En brudgom er fritatt fra å lese Šemàŋ fra den første kvelden til utgangen av šabbát om ikke ekteskapet er fullbyrdet ennå.
En historie om rabbán Gamliél er at han leste Šemàŋ den første kvelden etter at han giftet seg, [og] studentene hans sa til ham: «Du lærte oss, rabbénu, at brudgommen er fritatt fra å lese Šemàŋ (den første kvelden)!» Sa han til dem: «Ikke vil jeg høre på dere for å frita meg fra Himmelens Rike endatil én [eneste] time!»
Han [Rabbán Gamliél] vasket seg den første kvelden etter at konen hans døde, [og] studentene hans sa til ham: «Du lærte oss, rabbénu, at det er forbudt for den sørgende å vaske seg!» Han sa til dem: «Jeg er ikke som andre mennesker — jeg er svak.»
Og da Tabí, [rabbán Gamliéls] trell, døde, tok han imot kondolanser. Sa studentene hans til ham: «Du lærte oss, rabbénu, at en ikke tar imot kondolanser for trellene!» Sa han til dem: «Ikke var Tabí, slaven min, som alle [de andre] slavene: Verdig var han!»
En brudgom: Om han ønsker å lese Šemàŋ den første kvelden, så leser han. Rabbán Šimŋón ben Gamliél sier: «Ikke alle som ønsker å ta Namnet [i sin munn] kan gjøre det!»
Den som har en død [slektning] framfør seg er fritatt fra å lese Šemàŋ og fra tefillá [= ŋamidá] og fra tefillín. Den som bærer båren og de som tar over bæringen og de som tar over etter disse igjen — de [som er] foran båren og de [som er] etter båren. De som er foran båren som er pliktige [til bære] er fritatt [fra Šemàŋ, tefillá [= ŋamidá] og tefillín], og de som båren ikke er en plikt for, de er pliktige [til Šemàŋ og tefillín]. [Men] begge disse er fritatt fra tefillá [= ŋamidá].
Når de har gravlagt den døde og er på vei tilbake: Om de kan begynne og fullføre før de møter rekken [av folk som er møtt opp for å kondolere], så la dem begynne; og om ikke, så la dem ikke begynne. De som står i rekken: De som står innerst [= nærmest de sørgende] er fritatt, og de som står ytterst er pliktige.
Kvinner og slaver og mindreårige er fritatt fra å lese Šemàŋ og fra tefillín, og de er pliktige til å lese tefillá og for mezuzá og for Birkàt hammazón
Den som hadde utløsning tenker på [Šemàŋ] i hjertet sitt, men sier ikke signingene før og ikke signingene etter. Og under måltid sier han signingen etter, men ikke signingen før. Rebbí Jehudá sier: «Han sier signingene før dem [= Šemàŋ og måltid] og etter dem.»
Om han stod i tefilláen [= ŋamidáen] og husket at han hadde utløsning, trenger han ikke [å avbryte bønnen,] annet enn [ved] å avkorte [= lese første og siste del av hver signing, uten midtdelen].
Han gikk ned [til mikvéen] for tebilá [= rituelt bad]: Om han kan komme opp og dekke legemet sitt og lese før soloppgang [etter utløsning samme natt], så kommer han opp og dekker legemet sitt og leser; og om ikke, dekker han seg med vannet og leser. Men han må ikke dekke seg med dårlig vann, og ikke med linbløtleggingsvann før han tilsetter vann til det.
Og hvor langt unna det [= uuttynnet dårlig vann, inkludert urin] og fra ekskrement [av mennesker] skal en være [når en sier Šemàŋ]? Fire ammót [= alen].
En som har gonorré og hadde utflod og en menstruernnde som skilte ut mannlig sæd og en kvinne som ser [noen mengde av menstruasjon] mens hun har kjønnslig omgang er pliktige til tebilá. Men rebbí Jehudá fritar disse [fra tebilá].
Morgenbønnen (dvs. ŋamidáen i šaḥarít) er fram til middag (midt mellom soloppgang og solnedgang); rebbí Jehudá sier: «Til den fjerde timen.» (Tiden for) minḥá-bønnen varer til kvelden; rebbí Jehudá sier: «Til pelàg hamminḥá (dvs. halvveis mellom middag og kvelden).» Kveldsbønnen har ikke fast tidfesting; og (tida for bøna) i musáf varer hele dagen.
[Berre i Talmúd Bablí: Rebbí Jehudá sier: «Til den sjuende timen.»]
Rebbí Neḥunjá ben Hakkaná brukte å be en kort bønn når han kom inn i bét hammedráš [= studiehuset] og når han gikk ut igjen. De sa til ham: «Hvilken plass har denne bønnen?» Han sa til dem: «Når jeg kommer inn ber jeg at intet vondt skal hende gjennom meg, og når jeg går ut igjen gir jeg takk for lotten min.»
Rabbán Gamliél sier: «Hver dag ber mennesket de 18;» rebbí Jehošúaŋ sier: «En oppsummering av de 18.» Rebbí ŋAkibá sier: «Om en kan si bønnen sin flytende ber en atten, og om ikke, [bare] oppsummeringen av de 18.»
Rebbí Eliŋèzer sier: «Den som gjør bønnen sin til en rutinesak — ikke er denne bønnen en bønn!» Rebbí Jehošúaŋ sier: «Den som farer på utrygt sted ber en kort bønn [og] sier: ‘Berg, [Guds] Navn, folket Ditt, Jisraéls rest; ved hvert veiskille være behovene deres foran Deg. Signet er Du, H’, hører av bønn.’»
Om en red på et esel stiger en av (for bønnen); og om en ikke kan stige av, vender en ansiktet [mot Jerusalem]; og om en ikke kan vende ansiktet, så samler en hjertet sitt mot Huset med Det aller helligste [dvs. Tempelet i Jerusalem].
Om en dro med en båt eller med en vogn eller på en flåte, så samler en hjertet sitt mot Huset med Det aller helligste [= Tempelet i Jerusalem].
Rebbí Elŋazár ben ŋAzarjá sier: «Ikke leser en musáf annet enn med menigheten;» men de vise sier: «Med menigheten og uten menigheten.» Rebbí Jehudá sier i hans navn: «Hvert sted der det finnes en menighet er den enkelte fritatt fra musáf-bønnen.
(Om ŋamidáen, eller den ståande bøna.)
Ikke står de for å be [ŋamidáen] annet enn med verdig sinn; De første ḥasidím pleide å vente en time og [så] be for å kunne rette hjertene sine mot Hammakóm [= Gud i Tempelet]. Endatil om kongen hilste en, skal en ikke hilse tilbake. Og endatil om en slange er kveilet rundt ens hæl, skal en ikke avbryte [ŋamidáen].
Ein skal minnast makta åt regnet i [signinga] «atteropplivinga av dei døde», og bøna for regn i «signinga av året», og habdalá i «som gjev innsikt med nåde». Rebbí ŋAkibá sier: «Ein sier han [= habdaláen] som den fjerde signinga, for seg sjølv.» Rebbí Eliŋèzer sier: «[Ein sier habdalá] i ‘takkseiinga’.»
Den som sier: «Så langt som fuglereiret når nåden Din» eller «for det gode la Navnet Ditt bli husket», [eller] «vi takker, vi takker» må de stoppe. (Den som sier «dei gode signe Deg,» se, dét er feil vei.) Den som leder bønn foran Arken og gjør feil — noen annen må ta over, og det er ikke rett å nøle [i et slikt fall]. Hvor begynner en? I begynnelsen av signingen som feilen ble gjort i.
Den som leder bønnen foran Arken svarer ikke «Amén» etter kohanímene [som sier prestesigningen], fordi den [som leder bønnen] kan bli forvirret.
Og om det ikke finnes noen annen kohén enn den [som leder bønnen], løfter ikke denne hendene [for å si prestesigningen]; men om denne er sikker på å kunne løfte hendene og [likevel] fortsette med bønnen, kan en gjøre det.
Den som ber og gjorde feil — dette er et dårlig tegn for den [som ber]; og om denne er šalíaḥ ṣibbúr [= den som leder bønnen], dette er et dårlig tegn for dem som valgte denne [lederen], for den som er [valgt som] representant for et menneske er som dette [mennesket] selv.
De sa om rebbí Ḥaniná ben Dosá at han brukte å be for de syke, og han sa: «denne vil leve» og «denne vil dø». De sa til ham: «Hvordan vet du det?» Han sa til dem: «Om den flyter, bønnen min, i munnen min, vet jeg at den blir mottatt; og om ikke, vet jeg at den blir avvist.»
(Om hvilke berakhót [= signingar] en sier over ulike slag mat.)
Hvordan signer vi over fruktene? «for fruktene fra treet,» sier éin. «For frukten av treet,» [sier de andre], «utenom vinen, for over vinen sier en ‘for frukten av vinranken’.» Og over fruktene fra jorden sier en: «Skaperen av jordfrukten», utenom for brødet, for over brødet sier en: «som førte brød ut av jorden». Og over grønnsaker sier en: «Skaperen av jordfrukten»; rebbí Jehudá sier: «skaperen av urteslagene.»
Signet en over fruktene fra treet [og sa]: «(...) Skaparen av frukten fra jorden,» har en fylt plikten sin; men [om en signet over] jordfruktene [og sa]: «(...) Skaperen av frukten fra treet,» har en ikke fylt plikten sin. Over alle ting, om en sa: «(...) som lot alt bli til (ved Ordet Sitt),» har en fylt plikten sin.
Over en ting som ikke fikk veksten sin fra jorden sier en: «(...) som lot alt (bli til ved Ordet Sitt).» Over eddik og over fruktkart og over spiselige gresshopper sier en: «som lot alt». (Over melken og over osten og over eggene sier en: «som lot alt».)
Rebbí Jehudá sier: «Alt som er fra en forbannelse — en signer ikke over det.»
Det var mange slag framfor en: Rebbí Jehudá sier: «Om det finnes blant disse ett av de sju [slagene], signer en over dette [slaget];» men de vise sier: «En signer over hvilket som helst av dem en vil.»
Signer en over vinen før maten har en [også] fritatt vinen etter maten [fra å måtte signes]. Signer en over småretten før maten [= forretten, aperitiffen], har en [også] fritatt småretten etter maten [= desserten]. Signer en over brødet har en [også] fritatt småretten; [men signer en] over småretten har en ikke fritatt brødet. Bét Šammàj sier: «Ikke engang det som er i gryta.»
Sitter de ned [for å spise på lettvint vis], signer hver for seg selv. Lener de seg [for å spise på formelt vis], signer én for dem alle.
Kom det vin [på bordet] til dem midt i måltidet, signer hver for seg selv; [kom det vin på bordet til dem] etter maten, signer én for dem alle; og denne sier [også signingen] over røkelsen, selv om ikke røkelsen ble båret inn før etter måltidet.
Satte de foran en saltmat først og brød med den, signer en over saltmaten og fritar [med det] brødet [fra å måtte signes], for brødet er mindre viktig enn den [saltmaten].
Dette er det generelle prinsippet: [Ved] alt som er selve retten og [som blir servert] med en siderett, signer en selve retten og fritar [dermed] sideretten.
«Spiste en fikener, druer eller granatepler, signer en etter de de tre signingene,» er ordene til rabbán Gamliél; men de vise sier: «Den ene signingaen (som kommer fra de tre).» Rebbí ŋAkibá sier: «Om en så åt kokte grønnsaker og dette var [hele] måltidet hans [eller hennar], sier en de tre signingene.»
Den som drikker vann for å slukke tørsten sin sier: «(...) som lot alt bli til (ved Ordet Sitt);» rebbí Tarfón sier: «(...) Skaperen av mange sjeler (og behovene deres).»
Tre som spiste sammen er pliktige til å si zimmún [= innledningsdel til Birkat hammazón]. Spiste en demàj [avling en ikke vet om en har betalt tidende av] eller første tiende [= tiende til leviím] som det [allerede] var tatt terumá [= grødeoffer til kohaním] fra, eller av Maŋasér šēní [= andre tiendet, til bruk i Jerusalem], eller av helget mat som var frikjøpt, og [når det gjelder] tjeneren [som ikke satt ved bordet, men] som spiste [minst] en kazàjit [= mengde tilsvarende én oliven] [med mat], eller en samaritaner — alle disse sier zimmún sammen.
(Men) spiste en av høstet avling fra åkeren før noe tiende var tatt, eller første tiende [= tiende til leviím] som det ikke var tatt terumá [= grødeoffer til kohaním] fra, eller av helget mat som ikke var frikjøpt, og [når det gjelder] tjeneren [som ikke satt ved bordet, men] som spiste mindre enn en kazàjit (mengde tilsvarende én oliven) [med mat], eller en stjernedyrker, så sier en ikke zimmún sammen.
Kvinner og treller og mindreårige sier ikke zimmún sammen.
Hvor mye sier en zimmún over? En kazàjit [= mengde tilsvarende én oliven]. Rebbí Jehudá sier: «Så mye som en bēṣá [= mengde tilsvarende ett egg].»
Hvordan sier en zimmún?
Rebbí José haggálilí sier: «Etter størrelsen på menigheten signer de, som det er sagt: ‘I forsamlinger prise de Elohím H’ fra Jisraéls kilde.’» (Tehillót (Davidssalmene) 68:27)
Sa rebbí ŋAkibá: «Hva finner vi i synagogen? Det er ett om det er mange eller om det er [så] få [som bare en minján] — en sier: ‘Bárekhú et-H’.» Rebbí Jišmaŋél sier: «Bárekhú et-H’ hàmeborákh.»
Tre som spiste sammen, ikke er det lov for dem å skille lag [for zimmún]; og slik er det for fire, og slik er det for fem. Seks kan skille lag [i to grupper] opp til [men ikke inkludert] ti. Og ti kan ikke skille lag opp til [men ikke inkludert] tjue.
To grupper som spiste i ett hus: På tider at noen av dem kan se hverandre, se, disse kan komme sammen for zimmún; og om ikke, sier disse [fra den ene gruppen] zimmún for seg selv og disse [fra den andre gruppen] sier zimmún for seg selv.
«Ikke sier en signingen over vinen før en har tilsatt vann til den,» er ordene til rebbí Eliŋèzer. Men de vise sier: «En sier signingen.»
Dette er forskjellene mellom Bét Šammàj og Bét Hillél når det gjelder måltid: Bét Šammàj sier: «En signer dagen, og etterpå signer en vinen;» men Bét Hillél sier: «En signer vinen, og etterpå signer en dagen.»
Bét Šammàj sier: «De vasker hendene, og etterpå fyller de vinglasset;» men Bét Hillél sier: «De fyller vinglasset, og etterpå vasker de hendene.»
Bét Šammàj sier: «En tørker hendene sine med en (hånd)duk og legger den på bordet;» men Bét Hillél sier: «[en legger den] på puten.»
Bét Šammàj sier: «De soper stua, og etterpå vasker de hendene;» men Bét Hillél sier: «De vasker hendene, og etterpå soper de stua.»
Bét Šammàj sier: «(1) Lys, (2) Birkàt hammazón, (3) krydder og (4) habdalá;» men Bét Hillél sier: «(1) Lys, (2) krydder, (3) Birkàt hammazón og (4) habdalá.»
Bét Šammàj sier: «som skapte lyset av ilden;» men Bét Hillél sier: «skaper av lysene av ilden.»
Ikke sier de signing over lysene, og ikke over krydrene, til stjernedyrkere; og ikke over lysene, og ikke over krydrene, til de døde; og ikke over lysene, og ikke over krydrene, som finnes foran avgudene til stjernedyrkere. Ikke sier de signinger over lyset før de kan bruke lyset fra det.
Den som spiste og ikke sa signingen [etter maten]: Bét Šammàj sier: «Denne må vende tilbake til plassen sin og si signingen;» men Bét Hillél sier: «Denne kan si signingen på stedet der han [eller hun] husket det.» Hvor lenge [etter måltidet] kan en signe? Til maten er fordøyd i magen.
En bar ut vin til dem etter maten, og det ikke var nok annet enn til dette ene glasset: Bét Šammàj sier: «En signer vinen, og etterpå sier en Birkàt hammazón;» men Bét Hillél sier: «En sier Birkàt hammazón, og etterpå signer en vinen.»
De svarer «Amén!» etter en jøde som signer; etter en samaritaner som signer, [svarer de «Amén!» bare] når de hørte hele signingen.
Den som ser et sted der under har skjedd for Jisraél sier: «Velsignet (...) som gjorde under for foreldrene våre på dette stedet;» på et sted i landet Jisraél der stjernedyrking ble rykket opp med roten sier en: «Velsignet (...) som rykket stjernedyrking opp med roten ut av landet vårt.»
Over kometer [inkl. stjerneskudd (meteorer)] og over jordskjelv og over lyn og over torden og over stormer sier en: «Velsignet (...) hvis kraft og makt fyller verden.» Over fjellene og over høydedragene og over vannene og over elvene og over ørkenene sier en: «Velsignet (...) Makeren av Skaperverket.» Rebbí Jehudá sier: «Den som ser Storhavet [= Middelhavet] sier: ‘Velsignet (...) som lagde Storhavet;’ — på tider som en ser dette med mellomrom [dvs. når ser det igjen etter at en ikke har sett det på minst tretti dager.].» Over regnet og over godt nytt sier en: «Velsignet (...) som er god og gjør godt.» Og over dårlig nytt sier en: «Velsignet (...) sannhetens dommer.»
Har en bygd et nytt hus eller kjøpt nye ting sier en: «Velsignet (...) som holdt liv i oss (og holdt oss oppe og lot oss nå denne tiden).» En signer over vondt samme hva godt det fører med seg, og over godt samme hva vondt det fører med seg. Den som ber om det som allerede har skjedd — se, dét er forgjeves bønn. Hvordan? Var konen hans med barn og han sa: «Være det [Guds] vilje at konen mi føder en sønn!» se, dét er forgjeves bønn. Kom en langs veien og hørte lyden av skrik i byen og sa: «Være det [Guds] vilje at dette ikke er fra husholdet mitt!» se, dét er forgjeves bønn.
Den som kommer inn i en keràkh [= borg, by med bymurer] ber to ganger — én på vei inn og én på vei ut igjen. Ben ŋAzzàj sier: «Fire: To på vei inn og to på vei ut igjen, og gir takk for det som har skjedd og bønnfaller for framtiden.»
Et menneske er pliktig å signe over det vonde på samme vis som det signer over det gode — som det er sagt: «Og du skal elske H’ din Elohím med hele hjertet ditt og med hele sjelen din og med all makten din.» (Debarím (5. mos.) 6:5) «Med hele hjertet ditt»: Med de to sidene dine — med den gode siden og med den vonde siden. «Og med hele sjelen din»: Endatil om Han tar sjelen din. «Og med all makten din»: Med alle dine eiendeler. Et annet ord er: «Med all makten din»: Etter ethvert vis Han måtte behandle deg på, skal du i alle fall gi Ham stor takk.
Ikke skal mennesket fare med lettsinnet hode ved østporten, for denne retter seg mot Huset til Helligdommenes Helligdom. Ikke skal en gi seg inn på Tempelhøyden med staven sin eller med skoene sine eller med pengebeltet sitt eller med støv på føttene sine; og ikke skal en gjøre det til en snarvei; og at en ikke skal spytte der kan utledes «fra det lette til det tunge».
Alle fullførere av signinger som var i Tempelet brukte å si: «min-háŋolám» (fra evighet); [men] fra da ṣadukkéerne [eller de frafalne] forfalsket og sa: «Ikke finnes noen verden annen enn denne,» ble det lagt til at de skulle si: «min-háŋolám veŋàd háŋolám» (fra evighet og til evighet).
Og de la [også] til at mennesket skulle hilse sin neste med Navnet — som det er sagt: «Og se, Bóŋaz kom fra Bét-Lèḥem og sa til skurdfolkene: ‘H’ ŋimmakhèm!’ (H’ være med dere!)» og de sa til ham: ‘Yebarèkhekhá (H’)!’ (Signe deg H’!) (Rut 2:4) og det står: «H’ være med deg, du stormann av kraften!» (Šófetím (Dommerne) 6:12) og det står: «Og spott ikke din mor fordi hun er gammel!» (Mišlé (Ordspråkene) 23:22) og det står: «[Det er] tid for handling for H’; ugyldig gjorde de Læren Din.» (Tehillím (Davidssalmene) 119:126) (Rebbí Natán sier: «Ugyldig gjorde de Læren Din, derfor [er det] tid for handling for H’.»)
Skrivarstuå
©2005
Olve Utne
Oppdatert (Updated)
18. april 2005 -
9. nisán 5765